Sigurd Trauten ¹

  General Notes:

Trauten var den nordligste gården i Odalen da den ble ryddet i tidlig vikingtid eller helst enda tidligere. Gårdsnavnet var på gammelnorsk "Þrautr", og det er dannet av "Þrjóta", som betyr opphøre, slutte. Gården har fått dette navnet fordi bebyggelsen sluttet her, og de store skogstrekningene mot Hedmark tok til. Den eldste bevarte skriftformen er fra 1388 (i Þrautænæ) og 1394 (i Þrautenom). Formene forutsetter i det ene tilfellet at navnet var hunkjønnsord, i det andre hankjønnsord. Etter uttalen må det siste være riktig. Alt i 1463 er navnet skrevet Thrautin, i 1514 Trauten og i 1594 Throuthen. Også i begynnelsen av 1600-tallet var det mange varianter av navnet Trauten i skrift, men senere i dette hundreåret og resten av dansketiden var Trøften vanlig. Det er en form som danske og dansklærte skrivere benyttet for å unngå den norske diftongen "au". Slektsnavnet som er avledet av gårdsnavnet, skrives Trøften, men selve gården heter Trauten i "Norges Matrikel" (trykt 1904). Fra 1561 har vi bevart et brev om de gamle grensene for gården. Eieren Frantz Frantzøn, sokneprest i Nannestad, førte da to vitner, Olav Pedersen og Kirsti Pedersdatter, som vitnet farens ord om at yttergrensene for Trauten i vest fulgte øverste del av Løsetåa, gikk derfra til Haverkleiva og videre til Rauvatn, Grønsjøen og Otten, "som hører alle til Trauten". Rauvatn og Grønsjøen ligger nå i Eidsvoll, men Store Otten ligger på delet mellom Nord-Odal, Eidsvoll og Stange. Fra Otten gikk delet nord til Kjernliberget og derfra østover til Hersjøen, "som er all under Trauten". Hersjøen ligger nå i Stange. Fra den gikk delet i 1561 øst til midt på Svartkjølen, som var dele mot Haug. Brevet ble satt opp på Nannestad prestegård og bevitnet av lagrettesmennene Auen Holter, Ola Garder og Erik Jonsen og Torer Enger, som opptrådte på vegne av lensmannen.

O. Rygh skriver om Trauten i "Norske Gaardnavne":
Gård nr. 25, Trauten, "i Þrautænæ" (øvre) i 1388 (DN IV 541), "i Þrautenom" (øvre) Den Røde Bog (side 465), "i Þrautænæ" (øvre) i 1408 (DN III 586), "i Þrouthenom" (nedre) i 1423 (DN V 560), "i Þrautænæ" (nedre) i 1444 (DN V 723), Trotten i 1554 (DN III 1174), Thrautin i 1463 (DN VI 559), Trawten i 1520, Throuthen 01.01.1594, Throutter i 1617 og Trøften i 1723.
"Formerne fra MA. forudsætte dels en Hunkjøns-, dels en Hankjønsform af Navnet. Efter Nutidens Udtale maa det sidste være det rigtige; gammel Form altsaa Þrautr. Betydningen er klar. Navnet er dannet af det endnu i Folkesproget brugte þrjóta, ophøre, slippe op. Gaarden har opr. været den øverste i den vestligste Dal i N. Odalen og har faaet sit Navn deraf, at Bebyggelsen ophørte her. Navnet er ikke fundet ellers i Landet."

I gammelnorsk tid var Trauten delt i to fullgårder på omkring 24-25 øyresbol hver. Etter svartedauen var gården en fullgård, skylda på 1500-tallet var 30 lispund, fra 1600-tallet 35 lispund tunge. Gården skattet i 1657 av 2 hester, 28 kuer, 27 geiter, 18 sauer og 8 svin. Underbrukene på Trautenskogen ga skatt av 1 hest, 11 kuer og 15 sauer. I 1661 oppgis det at gården "har temmelig skog til sagtømmer, gjerdefang, bråteland og til gardsnytte. Ei ringe bekkekvern til husnytte". Gården føder 4 hester, 12 kuer, 8 ungdyr og 16 sauer, det sås 2 tønner blandkorn og 12 tønner havre og gis tiende av 21 tønner blandkorn, 6 tønner havre og 12½ tønner rug.

Trauten var på 1300-tallet delt i to bruk, Nedregården og Øvregården. Begge var visstnok fullgårder på omkring 25 øyresbol.
Part I i Nedregården var på ½ øyresbol og tilhørte Sand prestebol. Den var kommet fra bønder før 1316 og er nevnt også 1394, men ikke senere. Part II var resten av Nedregården, trolig 23½ øyresbol som var i bondeeie på 1300-tallet og lenge etter. Av den er 20 2/3 øyresbol nevnt i 1423. Alv Alvsson, som ervervet dette godset, kan ha vært eier av 5/6 øyresbol fra før. Alv kjøpte godset i to omganger, 14 2/3 øyresbol 11.04.1423 av Roar Eiriksson og 6 øyresbol 21.03.1423 av Tove Eiriksson, som var gift med Ingeborg Dyresdatter. Den første handelen ble inngått på Sand og Haug i Nord-Odal, den andre på Kirke-Strøm i Sør-Odal.
24.01.1444 var Haakon Tovesson, Torer Gudmundsson og Lafrans Torjulsson til stede på Ekornhol, der de vitnet at Toralva Haakonsdatter hadde fått så mye av barna sine som de eide i Nedregården Trauten, visstnok i alt 4 øyresbol. Barna var Peder, Guttorm og Torlaug Sigurdssønner og Sigrid Sigurdsdatter. Om disse tre salgene omhandlet forskjellige parter i gården, må Nedre Trauten ha vært på omkring 25 øyresbol. Den siste parten kan imidlertid ha vært en del av de to første, men er det neppe.
Part I i Øvregården var på 1 2/3 øyresbol som Sand prestebol fikk av bønder før 1316. Parten er ikke nevnt etter 1394. Part II var på 24 øyresbol i Øvregården som Kolbjørn Nikulasson solgte 04.02.1388 til Helge Eiriksson. Sønnen Thomas Helgeson solgte 11.04.1408 det samme godset til Henneke van Dæm. Disse tre var godseiere inne i Oslo. Henneke van Dæm eide en rekke gårder rundt om på Romerike. Det siste brevet ble satt opp i bygården Ågaten (i Oslo), som Henneke van Dæm hadde makeskiftet til seg i 1395 (med en halvpart) mot 3 øyresbol i Funni i Nes på Romerike og en part i Dal i Nittedal. Etter hans tid må Øvre og Nedre Trauten ha blitt slått sammen. Det skjedde helst ikke før omkring 1450.

Tove Eriksson kan ha vært bruker av gården. Han var gift med Ingeborg Dyresdatter som 21.03.1423 solgte 6 øyresbol i Nedre Trauten. Han var trolig bror til Roar Eiriksson, som tre uker senere solgte 14 2/3 øyresbol i Trauten. Mye taler for at den Haakon Tovesson, som senere var bruker av Ekornhol, var sønn til Tove.

Kjøper av de to partene i Trauten var Alv Alvsson. Han (eller en sønn Alv Alvsson) ble stevnet av Harald Amundsson til å vise sin adkomst til gården, og 06.01.1463 møttes de på Sand. Lagrettesmennene Magnus Gunnarsson og Geirlaug Gislesson kunngjorde at Alv hadde vist gode brev på gården for mange menn, og det var også mor og søsken til Harald enig i. Alv ville at 6 menn skulle gjøre semje mellom dem, men Harald sa nei til det og krevde sin odel igjen. Alv gikk med på det hvis Harald ga ham pengene hans igjen "fullt og helt, for jeg har vølt vel om hus og jord, så gi meg etter 6 manns avgjerd". Harald svarte at han ville ha det loven gav ham (DN VI 559):
"Ollom monnom them som thetta bref sea æd[her høra senda M]agnus Gunnarson oc Geleg Gisleson sworne lagrette mæn j Odal q. g. oc sin[e] ku[nn]ickt [gørande] at mit warom a Sandenum som ligger i Sandz sokn i fyrde Odal sagom oc hørdom a at Harald Amundzson hafde lagt (oc) tingat med Alfue Alfsyni vm til thalu tha som Harald fyrder tottis hafua til Thrautin som liger j Sandz sokn i fyrde Odal oc Alfuer fyrder skulde the sin skel oc bæuisning. thede tha Alf fyrder ther god skel oc bæuisning fore mangom monnom samstundis oc hafde iauyrde af moder oc sisskanum hans Haraldz fyrdz oc af twi at han var ække innan landz tha thetta iauyrde war vt gifuit tha baud Alf fyrder Haralde fyrdom goduilia æpter sex manna matho æn Harald fyrder quad [tha] nei vider vtan sagdis vilia hafua sit odaal i g[en] swarade æn Alf fyrder vil thu hafua tit odaal i gen thet vil ek tik inthet spara swa framt at tu kant gøra tik thet til odaal gif mik mina pæninga j gen alla oc fulla oc vm thet at ek hafuer vel vøølt vm hus oc rudning gif mik ther likæ fore æpter sex manna mato æy wilde æn Harald fyrder tækkis thenne kosaabod vtan sagde vilia halda oc hafua hwad lagen gifer oc til sanind her vm sette mer okar insigle fore thetta bref ær giort var manadagen nest æpter trinitatis anno dominj m cd lxiii." Sammendrag: To Lagrettemænd i Odalen kundgjöre, at Harald Amundssön ikke vilde indgaa paa Alf Alfssöns Forslag angaaende Gjenlösningen af Haralds Odel Thrauten i Sands Sogn i Odalen, som Alf havde kjöbt af Haralds Moder og Söskende under dennes Fraværelse udenlands. Kilde: Efter Orig. p. Papir i Dipl. Arn. Magn. (uregistreret). BeggeSegl mangle.(Se foran No. 492).

Sigurd levde før 1414 og var gift med Toralva Haakonsdatter.

Sigurd married Toralva Haakonsdatter.