Anne Lovise Frantsdatter ¹

  General Notes:

Flyttet omkring 1876 fra Sandem, Vandogg, Eidsberg (ØF) til Tøyengt. 28, Grønland, Kristiania (OS).

Da Anne Lovise ble døpt var følgende faddere: Kone Berte Maria Hansdatter og Pige Annette Hansdatter, Vandog, pige Johanne Mathisdatter Langebrekke plads, gbr. Johan Peter Kjøstelsen og Anders Pedersen Vandog.

Berte Maria og Annette var døtre til Hans Larsen (1777-1851) som var selveier på Østre Vandogg. Johan Peter var gift med Berte Maria og overtok det vestre bruket. Annes mor, Anne Marie, bodde på Langbrekke plads sammen med sin mor da hun ble konfirmert. Johannes foreldre Mathis Christensen og Anne Iversdatter bodde også på denne plassen.

Anne Lovise ble konfirmert 01.10.1865. Presten ga henne karakteren "Temmelig god". Det ble fremlagt attest om at hun ble vaksinert mot kopper 19.10.1852.

Det oppgis at hun bodde på en "Wandogplads" da hun ble konfirmert. Folketellingen 31.12.1865 viser at familien da bodde på Sandem. Anne Lovise bodde imidlertid ikke selv på Sandem. Antagelig tjente hun på en gård i bygden, slik hennes eldre søster Johanne gjorde. Foreløping er denne gården ikke funnet.

20
Som enke bodde "Bestemor Nygaard" i den indre leiligheten i Tøyengaten 28 sammen med Karoline.



Tøyengaten 28 var ikke bare en adresse, i familien var "Åtteogtyve" en institusjon, det var det naturlige samlingspunkt for Kristiania/Oslo-delen av Nygaard-familien. Til jul samlet hele familien seg hos "Bestemor Nygaard" og spiste blodpudding som ble tilbrakt på en gassovn i kjøkkenet. Etter den felles presentutdeling, dro hver familie til sitt hvor det ble spist nok en gang etterfulgt av den "lokale" presentutdeling. Etter at "Bestemor Nygaard" døde fortsatte Karoline denne tradisjonen til hun døde i 1953.

"Bestemor Nygaard" var kjent for utropet: "Huff, hjelper selv på en gammel lensmann!"



Av tekniske årsaker er de siste avsnitt i "Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie" flyttet hit:


Den første leiegårdsbebyggelsen på Universitetets tidligere grunn. Byggepanikken i forbindelse med den nye bygningsloven av 1875.
Utbyggingen frem til århundreskiftet kom til å gå i bølger, med den største og jevneste aktiviteten i 1890-årene. Vi skal nå vise noen eksempler fra denne prosessen.
Kartet fra 1880 fører oss inn i det som muligens kunne betegnes som utbyggingens første fase. Vi legger merke til hvor lite avvikende det ene bygningsomrisset er fra det andre, selv om man kan skjelne mellom separat utbygde tomter og de som inngår i en samlet utbygging. Så å si ingen av gårdene har fløyer. Ikke mer enn omtrent halvparten av de bebygde dype tomtene har bakbygninger. Det som hyppigst forekommer er forbygning med trapperommet inne i bygningskroppen og hensiktsmessig plassert privetbygning (et pent uttrykk for et "utedo").
Ett større felt ved Tøyengaten mellom Urtegaten og Heimdalsgaten utmerker seg ved at bygningene flukter også inn mot gårdsrommene. Står vi her overfor en slags samlet eller samordnet utbygging? Dette feltet besto tidligere, som man ser av Linthoes "1864"-kart, av to større tomtestykker: Tøyengaten 22 og 24 B.
Tøyengaten 22, hvor Johan Sebastian Welhaven i årene før hadde hatt sin (ubebygde) professørløkke, ble solgt allerede i 1868/69 til handelsfullmektig Jørgen Stolt for 38 sk pr. kvadrat-alen. Stolts dødsbo delte i 1874 tomten i tre og solgte disse for 162 sk (Urtegaten 46), 184 sk (Urtegaten 48) og 174 sk (Tøyengaten 22) pr. kvadrat-alen. Altså en fortjeneste på rundt 400 %.
Tøyengaten 24 B ble solgt under det store rushet i 1874 til snekkerne 0. Hansen og L. Rasmussen for 60 sk pr. kvadrat-alen. De delte straks stykket opp i fire tomter, Tøyengaten 24, 26 og 28 samt Heimdalsgaten 41, som ble solgt for det dobbelte, 120 sk pr. kvadrat-alen. Disse og flere lignende "kupp" ble omtalt i Morgenbladet 8. oktober 1874, men Ebbell unnskyldte seg overfor kollegiet med at tomtene lå ved opparbeidet gate "hvor der straks kan bygges og tildels allerede er begyndt at bygges".
Det viser seg at det bare var på det øvre tomtestykket, nr. "24 B", hvor en virkelig samlet utbygging fant sted av Tøyengaten 24 og 26. De to tomtene ble kjøpt separat av snekker Hans Johannesen og vognmann Johan Larsen. I juli 1874 anmeldte de hver sin tre-etasjes bygning mot gaten, begge med murmester Chr. Pedersen som entreprenør. Nr. 24 skulle dessuten få en bakbygning på tre etasjer, nr. 26 en bakbygning i bare én etasje.
Men ut på høsten ombestemte de seg samtidig. I oktober ble det mot gaten i stedet anmeldt to like fire-etasjes bygninger. Antagelig skyldtes ombestemmelsen bevisstheten om at den bygningsloven som ville bli vedtatt på nyåret, skulle gjøre det dyrere å bygge fire-etasjes hus (bl.a. ved påbudet om ildfaste trapper). Dermed ville det alminnelige leienivå for slike stige, også for de gårder som var oppført på en billigere måte like før. Nr. 24 fikk to år senere sin tre-etasjes bakbygning, anmeldt av E. Olsen. På nr. 26 ble det i 1875 anmeldt en tre-etasjes bakbygning, men den ble muligens ikke reist. (Den nåværende verkstedbakbygningen i fire etasjer ble oppført i 1898 etter tegning av arkitekt Heinrich Jürgensen.) Men mot gaten var de to gårdene altså like. Det ble imidlertid ikke gjort noe forsøk på å samordne dem om en symmetriakse. Grunnen til det er kanskje at Tøyengaten stiger såpass mye at gårdene nødvendigvis måtte avtrappes etter hverandre, slik at ordentlig symmetri ble uoppnåelig.
Arkitekturen virker ved første øyekast enkel og lite gjennomarbeidet, både når det gjelder fasade og plan. 2/3 av leilighetene hadde den ordning at to og to leiligheter var sammen om én entre. For å komme til den indre leiligheten, måtte man gjennom entreen til den ytre, til stor ulempe for dennes beboere. Ellers hadde mange av stuene egen inngang. Fra utleierens synspunkt var slike planer gode på grunn av sin fleksibilitet. Med en enkel ombygging kunne de tre leilighetene i hver etasje gjøres om til to, fire, eller til og med fem! Og for leietageren innebar den egne stueinngangen den "fordel" at stuen uten for stor géne kunne overlates til losjerende, mens man selv tok til takke med kjøkkenet og kammerset. (Samtidens tyske veiledende litteratur, der G. Assmanns "Grundrisse für städtische Wobngebäude", Berlin 1862, er det grunnleggende verk, understreker dette momentet, likeledes at fellesentréer ikke var til å unngå når stuene i småleiligheter, i større hus med bare én trapp, alle skulle legges mot gaten. Alternativet innen samme økonomiske ramme var ensidig belyste leiligheter.)
En frue i øverste etasje av Motzfeldts gate nr. 23, som hadde bodd i gården siden 1920-årene, forteller om en antagelig typisk tvist mellom familier som var sammen om én entré. Tvisten gjaldt ytterdøren til entréen. Den "innerste" familien ønsket å fjerne den - de oppfattet entréen som et offentlig rom, en del av oppgangen. Den "ytterste" familien derimot, ønsket å beholde døren. De oppfattet entréen som en del av sin leilighet, et privat rom som naboen innenfor dessverre hadde passasje gjennom.
I Tøyengate 28 var det to oppganger, en i porten og en fra gården. Leilighetene i portoppgangen mot Tøyengate 26 besto som ovenfor av to leiligheter innenfor hverandre. Vi (Alf, Hildur, Per og Tore) bodde selv i en slik "innerste leilighet" med entré, kjøkken, stue og et soverom. Utenfor hadde familien Olsen sin entré som vi måtte passere, med sin stue til venstre og kjøkken til høyre for denne. Senere overtok vi også denne ytre leiligheten, Olsens stue ble vårt "gutteværelse", mens deres kjøkken ble brukt som klesrum (Anm.: Tore Nygaard).


Glimt av forholdene i nybyggerstrøket.
Entreprenøren Søren Andersen ga i 1891 bud på hele tomterekken mellom Heimdalsgaten 29 og 41, med gjennombrudd for den senere Friis gate. På de 70 alen dype tomtene aktet han å bygge langs gatene og anlegge haver innenfor på sydsiden. Kollegiet kunne imidlertid ikke godta Andersens bud, bare kr 1 (30 sk) pr. kvadrat-alen. Andersen kom i stedet til å bygge i Heimdalsgaten ved hjørnet av Vahlsgate, der det på dette tidspunkt, etter Pudrett-lagerets bortflytting, vel var mulig å tjene penger på leiegårder. Her oppførte han i årene rett etterpå fire gårder med samme fasader og etter samme seksjonsprinsipp som i Motzfeldts gate, Heimdalsgaten 13, 15, og 17 og Vahls gate 8.
Andersens bud på stykket Heimdalsgaten 29-41 var til dels foranlediget av at østdelen av denne ble benyttet til fyllplass, til stor géne for de nyinnflyttede. La oss se litt nærmere på miljøet rundt de nye gårdene, ut fra det som fremgår av korrespondansen i Universitetsarkivet. Den gir selvfølgelig et ensidig negativt bilde - man skrev bare hvis man hadde noe å klage over. Man må forestille seg et stort jorde med gårder hist og her som sperret utsikten ned til Grønland, vestover til Lakkegaten, nordover til høydedragene ved Tøyen, og østover til Enerhaugen. Gatene var ennå grusede og sølete stier. Rundt mange av de usolgte eller ubebygde tomtene var det plankegjerder som hegnet om korttidsleiende gartnerier og materialopplag. Tomtesalget sto sørgelig stille i 1880-årene.
Først til den saken vi nettopp berørte. Det var nødvendig å få fylt opp grøften etter Tøyenbekken, for å skaffe plane tomter og gateløp ved Heimdalsgaten. Særlig var det en bratt skrent ved vesthjørnet av Heimdalsgaten 38, der nr. 36 senere skulle bygges, kfr. kotene på 1880-kartet. Høsten 1879 kom den første klagen, fra eierne av Heimdalsgaten 38, 40 og 42. Det var viktig for dem å få åpnet Heimdalsgaten som offentlig gate, og til det trengtes det oppfylling. Men det hadde
"nu i længre Tid vært gjort paa en Maade som har været Gaardeierne til stor Gene og Plage: Nemlig ikke bare saadan at Vandet i de forbirindende Bækker stoppes og danner stinkende Uddunstninger; selve Fylden er nemlig ogsaa af den Beskaffenhed at den i høi Grad forpæster Luften ... Den Skade og det Tab de forannævnte Ulæmper forvolder os er ikke ringe, da næsten ingen Leieboer finder sig i længre Tid at bo i en Gade der i mange Tilfælde er saagodt som ufremkommelig, og i hvis Naboskab der findes en slig stinkende Gjødseldynge som i den nævnte Opfyldning ... Det er ogsaa mindre heldig at et saa heldigt Parti for Bebyggelse skal ligge saa vanskjøttet."
Men lite ble tydeligvis gjort. 8½ år senere, i april 1888, kom det klage fra enda flere gårdeiere, blant andre Søren Andersen. Når det ble varmt, ville forholdene bli uutholdelige.
"Leieboerne er allerede nu skræmte af Lugten, og Følgen er, at vi have Bekvemmeligheder [leiligheter] staaende ledige, som vi ikke kan faae leiet bort. Det er Sagt af Leiere, at de ikke vil bo i Gaarder hvor Omgivelserne ser ud som Gjødselhauger, og hvem skal saa godtgjøre os det store Tab som vi Gaardeiere lider?"
Et annet problem var at politiet ikke hadde fast patrulje der. Politiet lovet å kikke innom på sine runder i Motzfeldtsgaten og Tøyengaten, og Universitetet lovet å utferdige forbud mot fyllopplag neste år.
Et bilde av forholdene lenger opp mot Tøyenhaven fremkommer i et brev fra betjent G. T. Bøe ved Grønlands Politistasjon i mai 1882. Han ville gjerne få utvidet det stykket han leide til dyrking ved Herslebs gate og innover på kjøbmann Paulsens tomt - der "Gråbeingårdene" senere skulle komme. Han ba også om lov til å fjerne de 2-3 gjenstående trærne av den 60 år gamle Tøyenalléen som gikk over parsellen hans:
"Smaae, uttørrede og raadne, som dem i Tøiengaden og Heimdalsgaden bruger til Tørkeplads af vadsket Tøi, til stor Gene for mig, da ... dem som tørke Klæder dersteds har med sig store Skarer af Barn som gjør alt til Legeplads rundt om og vide Vegne."
Han hadde fått lov av kjøbmann Paulsen og ingeniør Gløersen å ta bort de trærne som sto igjen på deres tomter øverst i alleen
"for bedre at kunde holde Folket borte derfra med deres Tørke- og Legepladse, saa Alleen bliver aldeles uden Træer hvis jeg kunde faa tage bort de 2 à 3 nævnte."
I mai 1890 klaget A. Wilhelmsen på Heibergløkken lenger nord i området over at gartner Andersen på sitt forpaktningstykke like ned for hans eiendom hadde påbegynt opplag av søppel og uren fyllmasse.
"Tøien Eiendom er et smukt Sted at bo paa, men den hensynsløse Fremgangsmaade af Forpakterne, og den Øldrik, Slagsmaal og Horerie som foregaar rundt omkring gjør at man fristes til at troe at Tøien var et Fristed for alt Pak - og ikke laa indenfor en civiliseret Byes Grendser." (Dette var etter byutvidelsen av 1878, da grensen ble trukket i overkant av Kampen.)
Gartner Andersen erklærte at gjødselen skulle brukes på den parsell der den lå, men han klaget selv to år senere. Han krevet at det ble satt opp et gjerde mellom Kolerakirkegården [nå Lakkegaten og Tøyenhagen skoler] og Botanisk Have, der han hadde en del av sin forpaktningsløkke. Det var viktig
"da Løkken ikke bare gjøres til Alfarvei, men at den nu ogsaa efter den store Bebyggelse gjøres til Tumleplads for de nye Bygningers talrike Børneflokker som ikke bare nedtramper og ødelegger en stor Del af det jeg nøisom har dyrket der og skal leve af. Dertil kommer at den nedenfor liggende Tomt og Bakkerne som fører op til den Botaniske Haves Udhus bruger Byens Pøbel baade til Drik og anden Uterlighed, hvilket i betydelig Grad bliver forhindret naar Gjennomgangen bliver stengt. Det vilde ogsaa blive til Fordel for Universitetet som vilde slippe al Henleggelse af Fyld og Søppel som Folk ikke kan blive kvit andre Stæder."

21
Eksempel fra industribyggingen i området.
Industrivirksomheten fikk sitt tyngdepunkt i områdets vestre del, mot Akerselven og Lakkegaten og det håndverksindustrielle miljø som der hadde århundrelang tradisjon. Lokaliseringen av Pudrettfabrikken bidro nok sterkt til å utvikle denne sonetendensen. På den annen side bidro Universitetets salgsklausuler etter 1874 kanskje til å holde industrialiseringstendenser noe i sjakk. Det skulle ikke anlegges garveri, slakteri, kjemisk fabrikk, gjødselfabrikk eller opplagssted for gjødsel på Tøyens tomter. Mekanisk verksted fikk bare anlegges med de innskrenkninger som ble å foreskrive av det akademiske Kollegium. Og fra 1894 ble det altså ikke solgt tomter til industri i kvartalene nærmest Botanisk Have. For øvrig er det i 1870- og 80-årene industrivirksomhetene kommer for fullt, i "vårt" område som ellers i byen. Det ser man på mengden av byggeanmeldelser som ble behandlet i bygningskommisjonen vedrørende dampmaskiner, esser og høye fabrikkpiper. Det dreier seg imidlertid først og fremst om mindre enkeltstående bedrifter som kanskje moderniserte fra tidligere mer håndverkspreget virksomhet. Store spesialiserte fabrikkbygninger kommer "plutselig" i 1890-årene - merkverdig mange i 1895, i bakgårdene i Grønland 26, Heimdalsgaten 34, Tøyengaten 26 og Urtegaten 43.

Urtegaten 11 ble i 1882 tilslått "Vulcans Jernstøberi og mekaniske Fabrik" ved auksjon etter tomtens første kjøpere som hadde planlagt og muligens bygget både snekkerverksted, boktrykkeri og bakeri der. Deretter overtok "Christiania Guldlistefabrik og Høvleri". Naboene i Nordbygaten hadde protestert mot høvleriet, antagelig av frykt for støyplage, men bygningskommisjonen hadde ingen anledning til å gripe inn så lenge anlegget ble oppført etter lovens bestemmelser, og noen generell "støyklausul" fantes ikke i Universitetets salgskontraktformularer. Bedriften utviklet etter hvert en blomstrende virksomhet med innlemmelse av nabotomtene. I 1889 ble det oppført en gullistfabrikk i fire etasjer som tilbygg til den eksisterende verkstedbygning inne på tomten. To år senere ble et fire etasjes høvleri anmeldt som tilbygg på den andre siden. Til slutt, i midten av 90-årene, kom det foran dette komplekset, lenger frem mot Urtegaten, en fire etasjes høvlerifabrikk.
Et brevhode fra 1893 viser muligens denne bygningen, men både anlegget og omgivelsene er fremstilt nokså virkelighetsfjernt, eller skal vi si fremtidsrettet. Byggemåten fremgår likevel klart. Det er primært en skjelettkonstruksjon som bærer bygningen, ikke ytterveggene. Faktisk var ikke bare de innvendige bæresøylene av jern, som vanlig i fabrikker siden 1840-årene. Også bjelker og dragere var av jern. Hele innermuren hvilte på én jernbjelke. Slike jernskjelettkonstruksjoner slo på denne tiden igjennom både i fabrikker og forretningsgårder i Christiania.

Konstruksjonen var imidlertid meget brannfarlig. Hver etasje besto i prinsippet av ett eller to store rom, og det var ingen brannsikre dekker som kunne hindre en brann i å spre seg oppover i etasjene. Bygningsloven hadde heller ikke hjemmel til å påby bestemte slags etasjeskiller, ikke engang stubbloftleire. Jern brenner riktignok ikke, men det utvider seg hvis det oppvarmes til glødepunktet, for så å trekke seg sammen og krølle seg som bendelbånd hvis det vannes. Slike bygninger ville derfor både kunne brenne opp og rase sammen på kort tid.
Og det var akkurat det som skjedde her. 8. august 1896 brøt det ut brann i den nye fabrikken. Ilden oppsto i høvleriet i første etasje, muligens ved at et lager gikk varmt. På grunn av sagstøvet på alle flater, og lagrene av tørre bord, ble brannen nærmest eksplosjonsartet. Det var anslagsvis 200 arbeidere i bygningen, og de fleste måtte flykte opp i øverste etasje, mens flammene slikket ut av vinduene nedenunder. I de tre øverste etasjene var det snekkerverksted. Brannvesenet kom til fra Grønland etter bare et par minutter, og de fleste ble reddet ved hjelp av seil og stiger. Men seks omkom, og mange ble hardt skadet. Den enorme varmeutviklingen, også fra trelastskurene, antente gårdene på den andre siden av Urtegaten. I løpet av en time brant Frelsesarmeens nye lokaler i nr. 16 med dampkjøkken og herberge og de 20 år gamle leiegårdene nr. 18, 20 og 22 fullstendig ned. Gullist- og høvlerianlegget på nr. 5, 7, 9, 11 og 13 gikk selvfølgelig med, likeledes noe av bebyggelsen på den andre siden av Motzfeldstgaten, og de tilstøtende bakgårdene i Nordbygaten.
Gullistfabrikken kom seg på bena igjen. Det ble oppført store nybygninger i 1897 og senere. Men disse må omkring 1920 ha blitt revet til fordel for den nåværende lagerbygningen.

Anne married Ole Anton Christensen Nygaard, son of Christen Olsen Nygaard and Mari Christensdatter, on 7 Oct 1875 in Eidsberg, Østfold, Norway. (Ole Anton Christensen Nygaard was born on 1 Oct 1847 in Nygaard Nordre (Øvre), Løken Søndre, Askim, Østfold, Norway, christened on 17 Oct 1847 in Askim, Østfold, Norway, died on 21 Sep 1911 in Tøyengt. 28, Grønland, Oslo, Norway and was buried on 28 Sep 1911 in Grønland, Oslo, Norway.)