Magnus I "the Good" Olavsson of Norway ^{1 2 3}

  General Notes:

MAGNUS THE GOOD, Norwegian MAGNUS DEN GODE, Norwegian ruler, king of Norway (1035-47) and Denmark (1042-47), who wrested hegemony in the two Scandinavian nations from descendants of Canute the Great (d. 1035), king of Denmark and England.

An illegitimate son of the Norwegian king Olaf II Haraldsson (St. Olaf), Magnus was named after the Holy Roman emperor Charlemagne (Old Norse: Karlamagnús) and was taken to Russia at the age of four with his father, who had been exiled by Canute. In 1035 the chiefs of Norway rebelled against the rule of Canute's son Sweyn (Svein) and elected Magnus king. Canute's son Hardecanute, who became king of Denmark in 1035 and England in 1040, also claimed the Norwegian throne but later accepted Magnus' sovereignty. The two rulers agreed that whoever survived would rule both Norway and Denmark.

When Hardecanute died in 1042, Magnus also became king of Denmark and appointed as his viceroy Canute's nephew Sweyn (Svein) Estridsson (later Sweyn II). Sweyn, however, soon challenged Magnus' sovereignty in Denmark. Magnus received the support of most Danes, who needed his help against the Wends (Slavs) in southern Jutland, and he repeatedly defeated Sweyn in battle. After Magnus' uncle Harald III Sigurdsson returned from Constantinople (now Istanbul) in 1045, the two men agreed to share the kingdom. Magnus died in a campaign launched by the co-rulers against Denmark in 1047, aborting his plans to claim the English throne.

MAGNUS I, called The Good (1024-47), king of Norway (1035-47) and Denmark (1042-47). The son of Olaf II, he grew up in Russia but was accepted as king in Norway on the death of Canute II. He helped King Hardecanute of Denmark against the Wends in return for the agreement that if either of them died without heir, the other would succeed him. Magnus accordingly became king of Denmark in 1042, and the following year he won a decisive victory over the Wends. He laid a claim to the English throne, too, but could not follow it up. He was succeeded in Norway by his uncle, Harold III.

Magnus ble hentet hjem fra Kiev i Gardariket i 1035 eller 1036 av Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson. Han var da antagelig 10-11 år gammel.

Magnus ble til å begynne med tatt imot med åpne armer, Kalv og Einar skulle stå for styret, men de kunne ikke bli enige. Einar hadde et vesentlig fortrinn fremfor Kalv da han ikke hadde vært med på Stiklestad. Kong Olavs gamle garde flokket seg om den unge kongen og gjorde seg til talsmenn for en hevnpolitikk, Einar pustet til ilden.

Gamle Hårek av Tjøtta rustet seg til å fare sørover, han hadde sitt å vareta. Men så langt som til kongen kom han ikke. Åsmund Grankjelsson sto der da Hårek kom gående opp fra brygga. Med kongens egen øks hogg han ned Hårek. Som lønn fikk han overta sysselen der nord, med finneskatten.

I selve Trøndelag gikk Magnus likeledes hardt fram. Mange av farens fiender fikk sine gods beslaglagt, storgårder som Viggja og Kvistad og mange andre ble inndratt. Noen ble også straffet på kroppen, men de fleste berget livet om de fór av landet. En dag skjønte Kalv at turen var kommet til ham. Han dro til Egge i all hast, pakket det nødvendigste og heiste seil. Egge ble lagt under kongen.

Alt dette var stikk i strid med eder som ble svoret dengang Magnus ble tatt til konge, og folk begynte å murre. Dessuten hadde kong Magnus ved hyllningen lovet å avskaffe Alfiva-lovene. Det så man heller ikke noe til, og uroen bredte seg. Det var Sigvat skald, en av farens nærmeste menn, som tok på seg det farlige vervet å forklare den unge kongen hvordan sakene sto til ute i folket.

Magnus var forstandig nok til å ta Sigvats ord opp i beste mening. Han fulgte rådene, og endret sin politikk. I hvilken grad han avskaffet Alfiva-lovene, er riktignok uvisst, iallfall noen av dem ble stående ved lag i et par generasjoner fremover. Men omslaget ble klart nok til at han gjorde seg fortjent til tilnavnet "den gode". Han prøvde ikke å skape noe kongedømme som gikk på tvers av den nedarvede rettsbevissthet. Derimot fant hans etterfølger, Harald Hardråde, seg kallet til å ta et oppgjør med både stormenn og bønder.

  Noted events in his life were:

• Acceded: 1035. King of Norway.

• Acceded: 1042. King of Denmark.

Magnus married.